En gang i forrige årtusen trodde mange at rockens språk var engelsk, og bare engelsk. Pop, viser og salmer kunne synges på norsk, men overhodet ikke rock. Så på 70-tallet skjedde det noe. parallelt med den voksende visebølgen begynte en del rockere å snuse på sitt eget morsmål. En av de første var Undertakers Circus med LP'en Ragnarock i 1973. Saft fra Bergen og Prudence fra Namsos startet begge ut på engelsk men gled alle over mot norsk. Historien videre kjenner vi med legendariske norsk-språklige band som Stavangeensemblet, The Aller Værste, Kjøtt, Dum Dum Boys og listen kan fortsette i det uendelige.
Det vil si, den fortsetter ikke i det uendelige. I det nye årtusen er det nesten bare noen få rock-artister som bruker norsk. De fleste av disse slo igjennom i forrige årtusen. Hva i all verden er det som skjer? Landet renner over av kvinnelige og mannlige dyktige unge artister som nesten uten unntak lirer av seg mer eller mindre ubetydelige tekster på engelsk til vill applause fra platekritikere og det platekjøpende publikum. Hvor er det blitt av meningen og innholdet? Kanskje de ikke har noe å meddele oss, egentlig? Kanskje Rybaks "You treat me like a boy, I treat you like a girl in ths funny little world" rett og slett hadde blitt for patetisk intetsigende på norsk? Og at det er like greit å pakke mangelen på meningsfull tekst inn i engelsk?
Det finnes heldigvis lyspunkter. Sitter akkurat nå å hører på Bjørn Saksgårds plate NO, god solid blues med gode norske tekster. Betty sin Svart Natt er ute i butikkene nå og har fått flere gode kritikker, men tekster som treffer sjelen. Og selvfølgelig gamlegutta somf.eks. Bjørn Eidsvåg, Åge Aleksandersen, DDE, De Lillos og Terje Tysland holder det fremdeles gående, men det blir tynt med det norske den dagen de faller fra.
Subscribe to:
Post Comments (Atom)
2 comments:
Jeg må nevne Veslefrikk. Jeg 65 modell og på slutten av 70 tallet og begynnelsen av 80 tallet, traff bandet (ord lånt fra engelsk) meg rett i magen med norske tekster. De representerte mitt opprør! Seinere har Anne Grethe Prøys skrevet noen av de beste tekstene i norsk musikk. I 1988 ga hun ut fullmåne hvor hun tonesatte dikt av Jens Bjørnebo. Et vellykket prosjekt, spør du meg. Og det er kanskje noe jeg savner i norsk rock: Samarbeidet mellom poeten (dikteren) og musikeren.
Når dette er sagt så finnes det mer eller mindre vellykkede norske sangtekster, på samme måte som det finnes norske artister med mer eller mindre vellykkede tekster på engelsk.
For meg er det greit med norske artister som prøver seg på engelske tekster! Som prøver å nå ut til et anglospråklig publikum (norske og utenlandske). Sondre Lerche og BigBang mener jeg er vellykkede eksempler på dette!
Så har vi de da som synger på norsk for et utenlandsk publikum :-). Kaizers Orchestra synger på stavangersk (tekster selv jeg ikke forstår) for fulle hus i Tyskland.
OleM
Veslefrikk hører selvfølgelig med, og veldig mange andre også. jeg har heller ikke noe i mot at de som faktisk har et angloamerikansk marked, synger på engelsk, heller ikke de som prøver seg. Jeg mener heller ikke at alle norske tekster er bra.
Men for det store flertall av artister, er det hjemmemarkedet som teller, og jeg skjønner ikke poenget med at nesten alt går på engelsk for tiden.
Etter min mening hjelper det heller ikke om dårlige tekster blir presentert på dårlig engelsk (f.eks. Rybak).
Og Kaizers er jo et parkteksempel på at det ikke er nødvendig med engelsk for et internasjonalt publikum, heller. Skal ikek se bort i fra at Maria Mena hadde solgt like bra i Tyskland med norske tekster som hun gjør med engelske.
Post a Comment